EMIL-eden

Lær oss gleden over de enkle ting,

og latter som ikke har ondt i sinn

Forlatelse fri for baktanke,

og kjærlighet til alle mennesker under solen.

EMIL-eventyret

Det var en gang en liten gutt som het Emil. Han var egentlig en ganske vanlig gutt, men han hadde en egenskap som ikke alle andre gutter på hans alder hadde. Emil hadde en tanke. Faktisk en ganske stor tanke for en liten gutt. Emil ville nemlig redde verden. Men hvordan skulle han klare det? Han var jo bare én, og så veldig liten.

Emil tenkte stille for seg selv:

– Verden blir nøyaktig så bra som de handlingene vi mennesker velger å gjøre. Å gjøre eller ikke gjøre, det er tingen!

Og slik sendte Moder Jord Emil ut i verden sånn at han kunne realisere den store, lille tanken sin.

Etter å ha gått langt og lengre enn langt kom Emil til et stort hav. På en metalløy ute i havet stod Georg og Petrine og pumpet opp stygg, svart og stinkende olje. Det gikk i et forrykende tempo og flammene stod høyt på himmelen mens oljen ble fraktet over i store tankskip. I det samme så Emil at en stor og sterk storm nærmet seg land. Havnivået steg raskere enn antatt og nyhetene meldte om ekstreme tørkeperioder i store deler av verden. Irma Isbjørn klamret seg fast til et smeltende isflak.

– Å hjelp meg, hjelp meg, isen må ikke smelte, hikstet Irma Isbjørn.

Og klok som Emil var, løp han ned til Georg og Petrine og ropte:

– Hallo, hallo, jeg tror ikke dere vet hva dere gjør. Ser dere ikke at dere varmer opp verden?!

Så forklarte Emil om klimagassene og klimaendringne. Georg og Petrine forstod og bestemte seg for å hjelpe Emil med å redde verden i stedet. Teknologi kan vi jo bruke til flere ting, mente de.

Plutselig kom en knallrosa Jeep kjørende forbi i en rasende fart. Det var Smøre-Snorre. Emil syntes at det var for galt at han skulle kjøre slik og forurense, så han foreslo for Smøre-Snorre at han kunne kjøre el-bil istedenfor, og det synes Smøre-Snorre var en fabelaktig idé.

– Kanskje du kan hjelpe kompisen min også, spurte Smøre-Snorre.

– Hun heter Bjørg-Bygg og har kledd på seg alt, alt for mye. Hun er blitt både for varm og klam og ingen vil bo i henne lengre. Faktisk holder hun på å knekke fordi hun er blitt for tung.

– Ikke noe problem, sa Emil. Og slik ble det til at Bjørg-Bygg fikk både solceller på taket og SMART-måler i kjelleren.

Slik fortsatte Emil med å gjøre verden bedre, litt etter litt.

Emil vandret fredelig videre og nøt synet av en stor vindmøllepark, som lå i utkanten av en stor skog. Det regnet, så Emil skjønte at dette måtte være regnskogen.

– Regnskogen er viktig, tenkte Emil mens han grublet på hvordan han skulle klare å gjøre hele verden bedre. Det var verken en lett eller rask oppgave.

Emil så seg rundt igjen. En grå tåke hadde lagt seg rundt den lille byen han nå befant seg i. Trærne så triste og sørgelige ut, og over alt var det søppel. Emil ga det nærmeste treet en god klem og begynte å plukke opp skrotet.

Når menneskene ikke engang tar vare på byen og trærne sine, hvordan skal jeg da klare å lære dem å gjør det som er riktig for verden? tenkte Emil. Han prøvde å tenke positive tanker. I det samme dukket noen grønnkledde skikkelser i et særlig grønt lys opp. Dette var Moder Jords personlige etterretningstjeneste. Og de sa:

– Emil, vår venn, Moder Jord trenger deg mer enn noen gang, så ikke mist motet. Vi kan vise deg riktig vei, men bare virkelige handlinger kan redde verden, og det må du og alle andre gjøre alene.

Og like brått som de kom, forsvant De Grønne.

Emil trasket tappert mot byen. Rundt seg og på veien så han triste og uttrykksløse mennesker, som han åpenhjertig forsøkte å opplyse om sin gode idé. Men menneskene virket likegyldige og upåvirkelige, akkurat som om noen hadde tatt fra dem selve evnen til å tenke selv.

Jo lenger Emil gikk, desto mørkere ble det. Plutselig tronet den grusomme og voldsomt onde Grev Tsjernobyl og De Sortkledde hjelperne hans opp midt på torget, høyt hevet over alle andre.

– DU! tordnet Grev Tsjernobyl, og heiste Emil høyt opp i været med bare en finger.

Den lille byen ristet og himmelen ble svart som svarteste natten.

– Hvis ikke du slutter å redde verden, må du bøte med livet ved å drikke dette giftbegeret!

Først ble Emil veldig redd, men så husket han hva De Grønne hadde sagt, og lille Emil følte seg slett ikke så liten likevel.

Han stirret Grev Tsjernobyl hardt inn i øynene og sa:

– Ikke for min skyld, men for menneskenes egen skyld, drikker jeg heller giftbegeret enn å gi opp min tanke!